Begredelig kvalitet i den norske skolen

- Det er grunn til bekymring når ikke engang lærerne behersker noen av skriftspråkene våre, uttaler Line-Merete Espedal, som på vegne av Universitetet i Oslo har gjennomført en kvalitetsundersøkelse i den norske grunnskolen.


NEDSLÅENDE RESULTAT:

Sammen med to andre forskere - statsviteren Geir Rue og sosiologen Zdzislaw Utvåg - har Espedal studert kvaliteten på undervisningen i norske klasserom, og resultatene er nedslående lesning: Fire av ti norsklærere på barnetrinnet vet ikke forskjellen på ordklassene adjektiv og adverb.


IKKE BARE REALFAG:

Det har lenge vært kjent at norske skoleelever gjør det dårlig i realfag, men nå viser det seg at problemene i like stor grad gjør seg gjeldende i de øvrige fagene. Espedal peker på flere mulige årsaker. - Først og fremst skyldes det for dårlige lærere som har for vage retningslinjer å operere etter. Lærerutdanningen i Norge holder simpelthen ikke høy nok kvalitet i forhold til land det er naturlig å sammenligne oss med. Vi trenger høyere karakterkrav for å komme inn på lærerhøyskolene, kombinert med høyere lønn for å lokke de intelligente studentene dit. Dessuten må selvsagt selve utdanningen bedres betraktelig, det må fokuseres mer på pedagogikk og disiplin i klasserommet. Og i andre studier har kjønnssegregerte klasser vist seg å være positive tiltak for å oppnå bedre læringsmiljø.


MEST OPPTATT AV FACEBOOK:

- Lærerne har, i likhet med elevene, vist seg å være mest opptatt av å sitte på Facebook og administrere profilene sine, sier Espedal. En anonym lærer som deltok i undersøkelsen har det følgende å si om sitt forhold til det populære amerikanske nettsamfunnet: - Jeg sitter som regel et par timer på Facebook hver dag, også i arbeidstiden.

Seks av ti lærere sier at de er innom Facebook i løpet av en typisk arbeidsdag. To av ti sier at de bruker mer enn én arbeidstime på nettsamfunnet. Tallene er høyest for de av lærerne med minst utdanning. Lektorer og andre med høy utdanning scorer lavere på statistikken.

For elevene er tallene enda verre: Ni av ti elever sier at de er innom Facebook eller tilsvarende nettsamfunn i løpet av skoledagen, og fire av ti sier at de bruker mer enn en time på slike samfunn i løpet av samme tidsrom. Ca en av ti sier at de sitter mer enn tre timer på Facebook i løpet av en gjennomsnittlig ukedag. Favorittaktiviteten på nettsamfunnet, blant lærere så vel som elever, er for øvrig å se på bilder fra helgas vorspiel og andre festlige sammenkomster.


FORESLÅR NY REFORM:

Espedal og kollegene påpeker nødvendigheten av en storstilt reform for å bedre kvaliteten på undervisningen i norske klasserom.

- Det har lenge vært tabu bare å diskutere problemene, sier Espedal. - Men faktum er at vi begynner å ane konsekvensene av den feilslåtte skolepolitikken som er ført her til lands de siste par tiårene, i form av umotiverte og ofte kunnskapsløse elever som blir tatt opp ved universitetene. Flere uavhengige undersøkelser viser at mange av humaniorastudentene ved de store universitetene mangler elementære kunnskaper innen områder som vitenskaps- og filosofihistorie, samt språkfag.

- Det kommer en tid etter oljen også, sier Espedal. - Og kunnskapsdepartementet med kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell i spissen, må begynne å ta problemet på alvor, skal Norge ha en sjanse til å opprettholde sin status som en ledende teknologibasert industrinasjon i en internasjonal konkurranse som hardner til med tiltagende hastighet.

Kunnskapsministeren var ikke tilgjengelig for kommentar da undertegnede kontaktet ham.

Snik-blasfemiseringen av samfunnet må stoppes!

Vi ser tegnene overalt. Samfunnet blasfemiseres. Gudløsheten sprer seg med rekordfart. Ungene lærer om Darwin, evolusjon og Big Bang i skolen. Tenåringer går kledd som luddere. Politikere snakker om å bevilge midler til forskning og utdannelse. Det er ikke lov å steine hverken barn eller kjettere. Norge har fått en ny ekteskapslov som gjør det mulig for homser og andre sodomitter å gifte seg, som om de var vanlige mennesker. Kort fortalt: Humanistene holder det norske samfunnet i et jerngrep.



Derfor er det viktig at vi rettroende nå står samlet mot det humanistiske tyranniet. Barna må befris fra humanismens åk. Kristendommen må gjeninnføres som moralsk rettesnor i politikk og samfunnsliv. Menneskerettighetene må vike til fordel for den gode etikk vi har arvet fra Vårherre selv, og som i nesten tusen salige år dannet grunnlaget for våre lover.



Kristendommens gylne epoke var rundt regnet i perioden 600 til 1600 etter Kristus. Dette var vår storhetstid, tiden da vi stilte blasfemikere som Galileo Galilei og Giordano Bruno for retten. Beklageligvis utstedte den katolske kirke en unnskyldning i fjor, hvor den ba om tilgivelse for sin helt korrekte og betimelige behandling av Galilei. Dette var et tilbakeslag for alle rettroende, siden vi vet at Galileo tok feil, særlig i sine forestillinger om vandrestjernen Jupiter.



Jupiter kan selvfølgelig ikke ha måner. De små lysende prikkene vi ser bevege seg i nærheten av denne vandrestjernen, er mobile huller i firmamentet. Disse er der for å gi oss et glimt av herligheten i Guds rike, hvor gull og edelstener sender ut lys gjennom fiksstjernene og vandrestjernene – disse bittesmå åpningene i den store himmelkuppelen. I Himmelriket sitter Gud, opphøyd og stiv og strunk på sin trone, med Kristus tilbakelent ved siden av seg. Dit skal alle rettroende komme og bli innkvartert i palasser av det edleste gull, med rikdom og harpespill og jomfruer og forlystelser til alle døgnets tider.



På hvert hjørne av jordskiven må vi kristne samle oss i bønn. Vi må be om at Herren gjør ende på vitenskap, logikk og fornuft, slik at vi kan tre inn i en ny gyllen tidsalder for kristendommen. En epoke hvor det ikke er empiri og virkelighetsstudier som danner fundamentet for vårt verdensbilde, men nitid lesning av Guds eget ord, slik dette er forkynt i Den Hellige Skrift. Daglig må vi knele og vende blikket mot Jerusalem, midt på verdensskiven, hvor Jesus om få år kommer tilbake for å dømme levende og døde.



Heldigvis har vi i Norge politikere som vet å tale humanistene midt imot. Rettroende kvinner som Magnhild Meltveit Kleppa og Liv Signe Navarsete har satt gode eksempler for hvordan et religiøst samfunn kan innrettes. De har fremmet lovforslag som kunne betydd mye for avblasfemiseringen av samfunnet. Beklageligvis har forslagene deres blitt møtt med motbør av den stort sett gudløse befolkningen.



Like fullt kan vi ikke la oss stoppe av dette. Et par tilbakeslag må man regne med. Tegnene på at vi står foran en ny storhetstid for kristendommen er uansett legio: Helseministeren snakker åpent om sin tro på healing ved bønn; samferdselsministeren jobber for å forby kritikk av religioner; Olav Gunnar Ballo leser vers fra svarteboka til sine pasienter; justisministeren jobber for å få inn religiøse markører i politiet; vi fører krig i opptil flere vantro land … Ja, jeg kunne sikkert fortsatt i det uendelige.



Som disse eksemplene viser, er det åpenbart at vi står foran en ny gyllen æra for Den Rette Tro™. Nå gjelder det bare for oss rettroende å intensivere kampen mot ateistene/humanistene/sata

nistene som dessverre har kapret så mange viktige verv og stillinger i samfunnet.



Timen er snart kommet. Endetiden og Jesu tilbakekomst er nær. Støtt Navarsete og stein en hedning i dag, du også – uansett hvor du måtte befinne deg på verdensskiven!

Den onde ateistiske sammensvergelsen

Religion er bra. Forskning viser at religiøse samfunn generelt er fredeligere enn ateistiske. Både Hitler, Pol Pot og Stalin var ateister, og det sier vel det meste om hva ateisme fører til …

Fordelene med religion er mange. Den viktigste er at religion fører til fred og stabilitet. Folk i samfunn hvor religionen står sterkt har i gjennomsnitt høyere forventet levealder, bedre allmennhelse og lysere fremtidsutsikter enn de som lever i hedenske samfunn. Det er mindre sult, krig, vold og undertrykkelse i religiøse samfunn enn i de ateistiske. Religiøse er både smartere og flinkere enn de ikke-religiøse.

Ateister hevder at universet ble til av ingenting, ved en ren tilfeldighet. Livsformene, deriblant menneskene, har utviklet seg fra ingenting via en rekke tilfeldigheter ateistene kaller evolusjon. Men det ateistene ikke vet er at helten deres, Charles Darwin, i all hemmelighet trakk tilbake ateismen sin på dødsleiet. Han ga seg over til Jesus og fikk tilgivelse fra Ham før han trakk sitt siste åndedrag. Dette viser at selv Darwin ikke trodde på teorien sin. Når ikke engang han trodde på den, så sier det det meste om hvor tåpelig teorien er.

Det er mange problemer med evolusjonsteorien. Det største er at den tross alt bare er en teori. Det finnes ikke beviser for den. Et annet problem er alle de såkalte ”missing links”. Det er store hull i fossilrekkene som liksom skal lede frem til mennesket. Disse hullene beviser at mennesket ble skapt for 6000 år siden, og at det da så ut akkurat slik det ser ut i dag. Mener du at bestefaren din var en ape, kanskje? Tror du at en hund kan føde en katt? Ikke? Nei, akkurat. Dette er enda et bevis på at evolusjonsteorien bare er ondsinnet tull og tøys.

Evolusjonsteori og ateisme er redskaper brukt av en internasjonal sammensvergelse av forskere og satanister som prøver å undergrave religionenes rolle i samfunnet. Det viktige nå er at vi religiøse står sammen for å stoppe ateismens inntog i samfunnet! Vi må bekjempe ateisme med alle midler vi har til rådighet. Vi må ikke la ateistene forgifte barna våre med de gudsfiendtlige løgnene sine.

Husk hva Martin Luther sa: ”Fornuften kommer fra Satan! Kjemp mot den!”

Dag Solstad –- de intellektuelles gudssubstitutt

Det ligger noe paradoksalt og komisk i at Dag Solstad, den mest bejublede norske samtidsforfatteren, har en skrivestil som står i diametral motsetning til det moderne stilidealet. Solstads stil er full av adjektiver, adverb, lange setninger, telling og annen arkaisk språkføring som det litterære etablissementet har lært oss skal være ukorrekt. Ved skriveskoler over det ganske land tutes elevene ørene fulle med at det er ’showing’, ikke ’telling’, som er rett. Adjektiver, adverb og fremmedord har så godt som ingen plass i den seriøse skjønnlitteraturen. Dette dogmet ble populært på Hemingways tid, og ble videreført av amerikanske forfattere og skrivekursledere, deriblant den toneangivende minimalisten Raymond Carver.


Like fullt er det altså et faktum at Dag Solstad, den mest feirede nålevende norske forfatter, bruker et språk så fullt av floskler, klisjeer og brudd på det vedtatte idealet. Han er bevisst på det selv også: Solstad har flere ganger kommentert at også stilen hans, ikke bare den politiske grunnholdningen, er anti-amerikansk. Han søker bevisst å unngå showing. Han prøver konsekvent å være pompøs og barokk. Han leker seg med klisjeer og andre virkemidler fra den såkalte folkelesningen (jf. intervjuet med Solstad i Jan Kjærstads essaysamling Kjærstads Matrise).


Stemmen til den norske intelligentsiaen er unison: Solstad er et geni. Forfatterskapet hans er et mesterverk. Og hva er det som gjør det til et mesterverk? Innholdet? Kanskje i noen grad, men de fleste kritikere later til å være enige om at det er formen, stilen, som gjør bøkene hans så fantastiske. Ingen betydelige akademikere, ei heller kritikere, tar til motmæle mot genierklæringen av Solstad. Det idiosynkratiske i stilen hans blir feiret som om det var selveste Gud som kanaliserte seg gjennom denne folkekjære vestfoldingen som i sin tid var en stor tilhenger av Stalin og Pol Pot – og som kanskje fortsatt er det, for alt vi vet.


Er det ikke da et paradoks at de fleste forlagene bare vil utgi debutantbøker hvor stilen er knapp og innadvendt, hvor tellingen er marginal og hvor de fleste adjektiver, adverb og fremmedord også glimrer med sitt fravær?


I mange årtier har det vært helligbrøde å nærme seg en stil som ligner den man finner i de store verkene i litteraturhistorien, som for eksempel Don Quijote, Odysseen og Aneiden. Ingen seriøse forlag vil utgi bøker skrevet i en ’Dostojevskijsk’ språkdrakt. I dagens Norge skal det være knapt og enkelt og intertekstuelt og selvrefererende. Forfatteren skal helst skrive om seg selv, sittende hjemme i sin egen stue, lesende en tippekupong, kikkende på fotballkamper og travløp. Dette gjør riktignok Solstad også, men han gjør det i et gammeldags, oppstyltet språk som bryter helt med de vedtatte skrivedogmene fra vår tid. Frank Lande, Erlend Loe og andre feirede unge forfattere gjør det derimot i en stakkato stil full av punktum, blottet for adjektiver og adverb.


Solstads stemme er på en og samme tid et ideal og et skrekkeksempel. Det er en underlig situasjon, en som burde debatteres mer enn den er blitt. Imidlertid later det til at Cathrine Sandnes og andre ledende intellektuelle ennå er for opptatt med å regurgitere sitt mantra: ”Solstad er Gud. Ære være Solstad i det høyeste.”


Å tale imot dette mantraet er anatema – og nordmenn har ingen tradisjon for å være gudsbespottere.

Om bloggen

Dette er en blogg hvor Kenneth Zahg skal legge ut diverse tekster av mer eller mindre seriøs karakter. Det blir trolig både sakprosa og fiksjon i skjønn forening.

Zahg er en forfatter og billedkunstner i begynnelsen av tjueårene som i høst blant annet er aktuell med en novelle i antologien "Vi skal forandre verden en dag", en bok som blir utgitt på Kagge forlag.

Kjøp den her.